Tilbakeblikk på WSOP

Nå som støvet etter World Series of Poker har lagt seg er det på tide å gjøre en oppsummering. Gikk det som forventet, og hva ble den store overraskelsen?

Med 61 turneringer fordelt over halvannen måned er naturligvis World Series of Poker årets største pokerbegivenhet. Gullarmbåndene vinnerne får er det gjeveste trofeet en pokerspiller kan vinne, og premiepengene er enorme. Som alltid var flere titalls nordmenn på plass i Las Vegas for å delta sammen med alle de beste pokerspillerne i verden.

Proffene leverte

De store stjernene innfridde, det tror jeg er trygt å slå fast. Riktignok var det mange stjerner som ikke hadde noen god sommer, men når Phil Ivey, Phil Hellmuth, Michael Mizrachi og Vanessa Selbst leverte som de gjorde dro de lasset for alle sammen. Det eneste som virkelig mangler for superstjernes del er en spiller på finalebordet i Main Event.

Phil Ivey klarte det «umulige» når han spilte seg til fem finalebord på tolv dager. Rent matematisk skal noe slik være mulig å gjøre under en av syv tusen ganger. Ivey befestet dermed sin posisjon som verdens kanskje beste pokerspiller og gir oss nok en bekreftelse på at poker handler om ferdigheter.

Hans navnebror Phil Hellmuth gjorde det samme ved å vinne sitt tolvte WSOP-armbånd. Han hadde selv rekorden med elleve seiere, og om Ivey er verdens beste pokerspiller bør Hellmuth kunne kalle seg verdens beste turneringsspiller.

Michael Mizrachi kalles for «The Grinder» i pokerkretser, og er en fryktet mann ved ethvert pokerbord. Han beviste hvorfor når han for andre gang på tre år vant den prestisjetunge Players Championship, som er en turnering med hele $50.000 i innkjøp og som veksler mellom åtte ulike pokervarianter underveis.

PokerStars-proffen Vanessa Selbst ble første kvinne til å vinne en åpen WSOP-turnering siden hun selv vant forrige gang i 2008. Hun vant den mest avanserte turneringen i sommer, som veksler mellom hele ti ulike pokerformer, og bør kunne kalle seg verdens beste kvinnelige pokerspiller for øyeblikket.

Middels år for Norge

Sett med norske øyne ble WSOP kanskje en skuffelse. Vi fikk riktignok en fantastisk avslutning i Main Event med Elisabeth Hilles strålende 11. plass, Helge Stjernvangs sterke 54. plass og norgesmester Steffen Retterholts 137. plass. I tillegg kom både Ørjan Skommo, Thomas Swensen og Dag Martin Mikkelsen inn blant de 500 beste i en turnering med over 6500 startende, noe som er mer en godkjent. Hver femte nordmann som startet turneringen kom i pengene, noe som er det dobbelte av gjennomsnittet.

Fra de øvrige 60 turneringene ble det relativt magre resultater. Sven Arntzen sto for Norges eneste finalebord i år, og selv om det etterhvert ble flere pengeplasseringer og det var nære på flere finalebord er totalen noe skuffende. På mange måter er årets WSOP speilvendt av fjoråret, hvor vi med fem finalebord satte sterkt preg på WSOP tidlig, men falt gjennom i Main Event hvor det kun ble tre spillere rett innenfor pengepremiene.

Europa sviktet

Når vi ser tilbake på de største øyeblikkene fra sommeren er det nesten utelukkende amerikanere som har dominert overskriftene. Jeg har nevnt Ivey, Hellmuth, Mizrachi og Selbst, og om vi legger til Antonio Esfandiaris seier i tidenes største pokerturnering med innkjøp på en million dollar og at åtte av ni finalister i Main Event er amerikanere er det meste dekket.

Flere av Europas beste spillere, som PokerStars-proffene Bertrand «ElkY» Grospellier, Lex Veldhuis, Liv Boeree og Viktor Blom fikk til lite i sommer, og må i likhet med resten av eliten fra denne siden av Atlanteren vente på at World Series of Poker kommer til Europa og Cannes om et par måneder for å få sin hevn. Da vil vi forhåpentligvis også få en nordmann på finalebordet igjen!